Jeg husker at det var en varm julidag og at jeg jobbet på Unginfo-senteret i Møllergata 3.
Jeg husker at jeg hadde tatt imot ryggsekkene til to franske jenter som skulle være i Frognerparken hele dagen. De skulle hente dem klokken fem.
Jeg husker at også René og Tara var på jobb den dagen. Jeg tror det var Tara som satt i skranken.
Jeg husker at jeg satt helt inne i senteret og testet ut google+. Jeg husker at folk kranglet om båten Jens hadde fått i 50årsgave av LO.
Jeg husker et drønn, at rutene veltet inn i senteret og at jeg trodde det var et stillas som hadde veltet utenfor. Jeg husker at de besøkende i senteret hadde kastet seg mot bakken.
Jeg husker at brannalarmen gikk av og at René hentet kameraet sitt. Han sa vi måtte forlate bygningen.
Jeg husker at gatene var fylt av glasskår og mennesker. Ingen skjønte hva som skjedde.
Jeg husker en dame som satt på hjørnet av glassmagasinet. Hun hadde et dypt kutt i pannen og blod i hele ansiktet og over alle klærne sine. Hun gråt.
Jeg husker at ingen turte å si terror eller bombe. Noen sa det måtte ha vært en gasseksplosjon. Noen sa de hadde hørt noen se et helikopter krasje.
Jeg husker jeg ringte Ronja først. Hun var på ferie i Irland med moren og søsteren sin. Jeg husker hun sa hun ikke ville være på ferie lenger.
Jeg husker jeg ringte mamma og pappa som var på hytta i Hallingdal. De skjønte ikke hva jeg snakket om og hvorfor jeg sa det gikk bra. Jeg sa det hadde vært en eksplosjon i Oslo sentrum.
Jeg husker jeg ringte Oddbjørn og sa det gikk bra. Han satt ved en pc og leste nyhetsoppdateringer. Avisene skrev eksplosjon i Oslo sentrum.
Jeg husker at Martin ringte meg. Han var i Palestina med Ane og Sigve og Trine. Kasper hadde ringt han. Jeg husker at han sa de kunne se Unginfo-senteret på tv i Ramallah.
Jeg husker at telefonnettet var så belastet at jeg kunne høre andres samtaler på linja.
Jeg husker at noen til slutt spurte om det kunne ha vært en bombe. I Norge?
Jeg husker at René sa vi måtte gå. Vi ble enige om å dra hjem til Tara på Grünerløkka. Vi ble enige om å ikke gå hovedgater eller reise kollektivt eller bevege oss i store folkemengder.
Jeg husker at vi var redde for flere bomber.
Jeg husker at vi snakket om hvem som kunne stå bak terrorangrepet. Jeg husker at vi snakket om rasismen mot muslimer i Norge. Jeg husker vi snakket om hvor mye verre alt ville bli hvis islamister sto bak angrepet.
Jeg husker vi så på en leder fra politiet uten medietrening forsøke å svare på NRKs spørsmål. Jeg husker at det ikke var mye han kunne si.
Jeg husker at under den første ordentlige pressekonferansen ble han avbrutt av en reporter som sa det kom meldinger på twitter om skyting på Utøya. Jeg husker det gikk kaldt nedover ryggen min.
Jeg husker at jeg ringte Bjørn Tore som jobbet i Arbeiderpartiet for å få vite hva som skjedde. Han sa han ikke visste men at alt var helt jævlig.
Jeg husker at politiet bekreftet til NRK 10 eller 20 drepte. Jeg husker at NRK snakket med noen som hadde kommet unna i en av båtene som fortalte at det fløt lik i vannkanten rundt øya. Jeg husker at jeg ble kvalm.
Jeg husker at jeg dro hjem til Magnus og Mikkel i leiligheten jeg hadde bodd i på Rosenhoff. Jeg husker at jeg ikke ville være alene.
Jeg husker at jeg forsøkte å kontakte venner som var aktive i AUF. Finne ut om de hadde vært på sommerleiren.
Jeg husker at jeg tenkte på SUs sommerleir som var planlagt å holdes på Utøya uka etter. Jeg husker at jeg tenkte på vennene mine som egentlig skulle til den sommerleiren for å arrangere laiv.
Jeg husker at vi dro til Kristin, Mikal og Mikkel på Grønnland. Jeg husker at vi satt klistret til TV-skjermen.
Jeg husker at det fantes en Facebookgruppe der AUFere kontinuerlig oppdaterte om hvem som var bekreftet i trygghet og i live. Jeg husker at vi var desperate etter å få vite mer.
Jeg husker at jeg tenkte på hvordan jeg hadde vært 200 meter unna da bomben gikk av. Jeg husker jeg tenkte hvor uendelig mye verre det som skjedde på Utøya var. Jeg husker jeg tenkte på hvor absurd det var at et bombet regjeringskvartal kunne være en liten ting.
Jeg husker at vi ventet og ventet og håpet på å få høre at Håvard trygg. Jeg husker at vi stirret på den siste facebookoppdateringen hans.
Jeg husker at jeg tenkte på de to franske jentene fra UngInfo-senteret. Jeg husker hvordan sekkene deres fremdeles lå i senteret. Jeg husker at jeg ikke klarte å slutte å lure på om de hadde et sted å dra.
Jeg husker at politiet på natta en gang plutselig sa at det var over 90 drepte på utøya. Jeg husker at Oddbjørn ringte og trengte å ikke være alene lenger.
Jeg husker at mediene igjen og igjen påstod at ekstreme islamister sto bak angrepet. Jeg husker at vi snakket om hvordan dette ikke lignet på tidligere islamistiske terrorangrep.
Jeg husker det ble bekreftet at terroristen var hvit med blondt hår. Jeg husker at det gjorde meg både lettet og forferdet på en gang. Jeg husker jeg tenkte at dette er den ytterste konsekvensen av det rasistiske tankegodset som finnes i kommentarfeltene.
Jeg husker de første nyhetene om Breiviks manifest. Jeg husker bildene av han i uniform og bildet med geværet.
Jeg husker jeg satt hele natten og forsøkte å svare på alt det rasistiske oppgulpet som allerede den natten begynte å strømme i kommentarfeltene til dagbladet. Jeg husker at jeg var desperat etter å gjøre noe.
Jeg husker at vi var i gudstjeneste i Grefsen kirke på søndagen. Jeg husker en følelse av limbo. Jeg husker at vi fortsatt ikke visste hva som hadde skjedd med Håvard.
Jeg husker at vi dro tilbake til UngInfo-senteret og så på skadene. Jeg husker bulkene i taket og lampene som hadde falt ut.
Jeg husker at jeg nesten ikke orket å gjøre noe som helst i en hel uke. Jeg husker en følelse av fullstendig avmakt. Jeg husker at jeg følte meg helt lammet.
Jeg husker begravelsen til Håvard. Jeg husker talene Alf, Jo og Torkil holdt. Jeg husker talen til Jan Bøhler.
Jeg husker hvor kort tid det tok før debattklimaet i kommentarfeltene på mange måter ble verre enn det hadde vært før terrorhandlingen.
Jeg husker hvordan jeg opplevde det som at Breivik hadde lykkes i å flytte grensene for hva folk kunne få seg til å skrive.
Det er nøyaktig fire år siden bomben gikk av. Jeg synes fremdeles det er vanskelig å ta inn over meg alt som skjedde 22. juli 2011.
