(avbildet: Jaakko Stenros. It will make sense in a minute)
Okei. Så det her blir en stream of consciousness greie. Beklager at dette kommer til å være rotete. Det er 15. juli og jeg leser nyhetene. Det siste jeg leste før jeg la meg igår var nyheter om et mulig terrorangrep i Nice. Mer enn 70 døde. Om 7 dager er det fem år siden en bombe gikk av i regjeringskvartalet 150 meter fra jobben min på ungdomsinformasjonssenteret. Jeg husker hvordan en av de siste tingene jeg tenkte på før jeg sovnet natt til 23. juli ikke var vennene mine på Utøya, men de to franske jentene som hadde satt igjen ryggsekkene sine på senteret den dagen. De skulle hente dem klokken fem. Jeg tenker alltid på dem når jeg tenker på 22. juli. Av alle dager å være i Oslo. Jeg tenker på dem i hele dag. Hvor i Frankrike var det de kom fra igjen? Sorry. Jeg roter. Jeg tror ikke det var her jeg hadde tenkt å starte denne bloggposten. Men alt henger sammen med alt.
Så jeg er i Vilnius. Det er fredag 15. juli. Jeg ankom torsdag 30. juni. Flyet mitt hjem via Danmark går om såvidt under en uke. Tre uker. Visste du at Vilnius ble grunnlagt fordi en krigsherre hadde en drøm om en ulv av jern? Det er ihvertfall myten. Han hadde den drømmen. Og hans personlige druide tolket den til at her, her langs elva Vilnia, her skal du bygge byen som blir hovedsete for ditt tusenårsrike. Altså ulver av jern og personlige druider. Det er ekte Manowar-level metal shit. Herregud jeg elsker Vilnius.
Jeg skulle egentlig vært på Rave nå. På Kablys. Verdens råeste location. Den gamle jernbanearbeiderunionens palass. Fordi *selvfølgelig* trenger hver fagforening sitt eget palass i Sovietunionen. *Selvfølgelig*. Uansett. Jeg er ikke på rave fordi jeg sitter og skriver denne teksten. Fordi jeg hadde en opplevelse på vei hjem. Som jeg skal skrive om nå.
Bare går litt tilbake jeg. Full kontekst osv. Alt henger sammen med alt. Uansett. Vi lager Metamorfozes på nytt i 2017. I 2013 fikk jeg penger gjennom EUs Aktiv Ungdom-program til å lage en festival for laiv i Vilnius. Levende rollespill. Hvis du kjenner meg bare litt vet du enten at det er hobbyen min eller at det er jobben min eller at det er studiet mitt. Kjenner du meg sånn greit mye vet du at det igrunn er alle tre. Uansett. Vi skal gjøre det igjen. Metamorfozes. Det blir rått. Laiv. Kunst. Lek.
Avsporing.
På slutten av møtet forteller jeg om hva som skjer i en av de utallige facebookgruppene for Pokemon Go-spillere i Oslo. De andre tre ler. Gintare, en av jentene som skal være med på festivalen, forteller at det skal være treff imorgen. Jeg forteller at det har vært dritirriterende å droppe ut av serveren halvparten av gangene jeg forsøker fange en ny pokémon. Hun ler. Alle i Vilnius klager over det samme sier hun. Jeg MÅ komme imorgen. Hun smiler.
Møtet er hevet. Vi går hvert til vårt. Jeg kjenner meg euforisk. Alt jeg har drukket idag er et glass kombucha. Må være hypomanien som kicker inn igjen. Har kjent den komme i et par dager. Jeg skal bare legge fra meg greiene mine og hoppe i dusjen før jeg drar på rave. I det jeg passerer senteret for samtidskunst knekker jeg og åpner Pokémon Go. Ler av meg selv. Noen har satt ut en Lure Module i Vokiečių-fontenen. Det er et pokéstop rett ved siden av. Jeg sjekker inventory. Jeg har en Lure Module liggende. Jeg popper den i det andre pokéstopet og setter meg på en benk. Sjekker klokka. 21:45. Kommer definitivt ikke til å være der når ravet starter. Ser på nabobenken en gutt og en jente som titter inn i en mobilskjerm. Idet Lure Modulen min aktiveres titter jenta opp og ser rundt seg. Jeg flirer. Flasher skjermen som viser Pokémon Go-kartet. Hun dulter i typen ved siden av seg og peker på meg. Vi ler.
Jeg sitter på benken i litt under en halvtime før jeg reiser meg for å gå. Paret fra benken står ved et gatehjørne. Jeg går bort til dem. De lurer på om jeg vet hvordan man aktiverer Lure Modules. Jeg smiler og forteller at det var jeg som satt opp den de står under. Vi ler av situasjonen. Jeg forteller dem om treffet i morgen som Gintare inviterte meg til. «Derrick, we HAVE to go!». En annen dame i gata skjønner at vi snakker om Pokémon. «Excuse me, do you know how you get those pink flowers to rain down?» Vi ler. Jeg viser en gang til hvordan Lure Modules virker.
Så jeg er i Vilnius. Jeg har brukt en uke på å være lærer på en sommerskole for laivdesignere. For fire år siden var jeg elev. En av de andre lærerne er Jaakko Stenros. En av verdens fremste spillforskere. «Play is a social construct, but playfulness seems to be a biological fact. It’s an exaggeration when I say if it has a spine, it plays but only a slight one.» Jeg har hatt Pokémon Go på telefonen i under en uke. Jeg har hatt Tinder i såvidt over ett år. På en uke har jeg møtt flere mennesker gjennom liksom-monsterjakt enn gjennom en app designet for å møte mennesker. Det er vanskelig å ikke tenke at Jaakko vet hva han snakker om.
Vi forteller den russiske damen om treffet imorgen. Hun lyser opp. «I have to go. What team are you?» Vi er alle på rødt lag. Vi ler igjen.
Gintare fortalte at vennene hennes som står bak treffet ikke hadde regnet med mer enn 30-40 stykk. Igår nådde de 300 attending og mer enn 1000 interested på facebook, og skjønte at de måtte ordne fullmakter fra politiet for å samle en så stor folkemengde. Nå er det mer enn 760 som har sagt de skal komme. Den russiske kvinnen måper. «You know, in Russia, you need papers if you’re going to be more than three people meeting in public, it’s just like in soviet times.»
Sorry. Jeg veit at det er teit å skrive om seg selv når det skjer forferdelige tragedier. Jeg åpnet med terrorangrepene og nå bare rabler jeg. Og jeg veit det er jævlig lett å sable ned alt som er inderlig og svulstig. Alt du trenger er en liten ironisk bemerkning. Men vet du hva. Jeg er hypoman og emosjonell og dette er et rot, men akkurat nå føler jeg håp. Nå er klokka 00:03 Vilniustid. 16. juli. Det synker inn at det sannsynligvis også har skjedd et militærkupp i Tyrkia. Og jeg tenker på favorittsliden min i Jaakkos presentasjon om hva lek er.
«Play is also dangerous, illegal and disgusting.»
Selvfølgelig må Putin forby sånne møter. Alle verdens artikler om farene ved å spille Pokémon Go klarer ikke å fange opp hvor farlig det som skjer akkurat nå er. Fire mennesker fra tre forskjellige land som aldri har møtt hverandre før. Vi fanger monstre. Vi snakker sammen. Og vi skjønner hvor lite forskjellige vi egentlig er. Noen mennesker med makt er avhengige av at sånne møter ikke skal skje. De er avhengige av at vi ikke skal huske at på den andre siden av landegrensen lever det folk som når alt kommer til alt er opptatt av de samme tingene som oss. Deres makt avhenger av at vi ikke klarer å konseptualisere de andre som noe annet enn «de andre».
The Larpwriter Summer School ble stiftet som et samarbeidsprosjekt mellom den hviterussiske organisasjonen Post og den norske organisasjonen Fantasiforbundet. Skolen er støttet av det norske utenriksdepartementet. Målet er å forberede byggingen av sivilsamfunn i Hviterussland etter Lukasjenkos fall. Og i år ble sommerskolen shortlistet til Diana Jones hederspris for «Excellence in gaming». Spillenes Nobelpris. Og det er lett å le av at laiv liksom skal ha potensialet til å forandre verden. Men når jeg tenker på hvor jævlig alt det jævlige kan være er det fint å finne håp i hvor farlig lek kan være.
Okei. På tide å gjøre seg klar for rave.
